Gratis trinnvis instruksjoner 
For eksempel er tredje persons personlige pronomen: han, hun, hun, det; hans, hennes, deres, av det; ham, henne, dem, deres; seg selv, seg selv, seg selv. Du kan også skrive i tredje person ved å bruke for- eller etternavn på personer. For eksempel, i en vitenskapelig tekst kan dette være: "Smith mener noe annet. I følge er forskning, tidligere påstander om dette emnet er feil.” 
For eksempel er personlige pronomen i første person: jeg, meg, min, meg, meg selv, meg selv, vi, oss, våre, oss selv, oss selv. Problemet med førstepersonen er at det å bruke det i en akademisk sammenheng høres for personlig og subjektivt ut. Dette kan gjøre det vanskelig å overbevise leseren om at ideene og synspunktene som kommer til uttrykk i teksten er objektive og ikke basert på personlige følelser. Når folk bruker den første personen i en akademisk tekst, bruker de ofte setninger som "jeg tror," "jeg tror at," eller "Jeg er av den oppfatning at..." Så ikke skriv i en akademisk tekst: «Selv om Smit ser på det slik, er jeg det Jeg mener at utsagnet hans er feil.” I stedet er det bedre å skrive: «Selv om Smit ser det slik, er ikke andre i feltet enige med ham.” 
For eksempel er personlige pronomen i andre person: du, din, deg, din, du, deg selv, deg selv, deg selv, deg selv. Et av de største problemene med å skrive i andreperson er at det fort kan høres ut som om du anklager leseren for noe. Du risikerer å legge for mye spesifikt ansvar på skuldrene til den som leser teksten din. Så ikke skriv: «Hvis du fortsatt ikke er enig i dette, så kan du ikke unngå å være uvitende om fakta.” I stedet er det bedre å skrive: «Hvis det er folk som fortsatt er uenige i dette, så kan de ikke annet enn å være uvitende om fakta.” 
Ubestemte tredjepersons personlige pronomen som ofte brukes i akademiske tekster inkluderer: forfatteren, leseren, personer, personer, studenter, en student, en lærer, en kvinne, en mann, et barn, et individ, forskere, forfattere, eksperter, etc. Et eksempel på dette er: «Til tross for de mange hindringene de møter på veien, forskere fortsatt full at de har rett.” Ubestemt tredje persons personlige pronomen inkluderer: hvem som helst, alle, hvem som helst, hvem som helst, ingen, en annen, hver, enhver, hvilken som helst, alle, ingen, alt, noe og ingenting. Så vennligst ikke skriv: "Du kan bli fristet til å være enig i dette uten å vite alle fakta." I stedet bør du skrive: "Alle sammen kan være fristet til å være enig i dette uten å kjenne alle fakta.” 
Vanligvis gjør forfattere dette for å unngå å bruke de kjønnede personlige pronomenene "han" og "hun". Noen ganger gjør forfattere den feilen å bruke flertallspronomenet "de" i stedet. Et feil eksempel er derfor: «Vitnet ønsket å avgi en anonym forklaring. De var redde for represalierderes navn som skal annonseres.” Et korrekt eksempel er: «Vitnet ønsket å avgi en anonym forklaring. Han eller hun var redd for represalier hvis navnet hans eller hennes ble avslørt.” 
Du kan si at forfatteren deretter forteller en historie med en allvitende person er noe sånt som "guden" til den historien. Forfatteren kan observere de ytre handlingene til alle karakterene i historien til enhver tid, men kan også se inn i karakterene og beskrive, som det var, hva som foregår inni dem, og det er noe et normalt, «menneske» observatør, hvis han eller hun studerte karakterene, ville han ikke være i stand til det. Sørg for at du vet når du skal holde deg i bakgrunnen. Som forfatter står du fritt til å avsløre så mye informasjon du vil, men noen ganger kan det være mer fordelaktig for historien å ikke avsløre alt på en gang. Hvis du for eksempel vil at en av karakterene skal ha en mystisk aura, ikke la leseren lære for mye om karakterens indre følelser med det første, og først senere avsløre karakterens virkelige motivasjon. 
I de narrative eller beskrivende delene av teksten er det bedre å ikke bruke første- eller andrepersonsperspektivet. Skriv for eksempel heller: Bob sa til Erika: «Jeg trodde det var slemt, ikke du?” I stedet for: Jeg syntes det var slemt, og det syntes Bob og Erika også. Hva syntes du?? 
Bruk førstepersons personlige pronomen som "jeg", "meg", "mitt", "vi" eller "oss", bare i en dialog. Forfatteren vet alt om tankene og følelsene til hovedpersonen, men den karakteren skal ikke også fungere som fortelleren. Du kan for eksempel skrive: «Stefanie følte seg veldig dårlig etter å ha kranglet med kjæresten sin.” Eller: «Stefanie tenkte: «Jeg føler meg veldig dårlig etter den kampen med kjæresten min.” Men ikke: «Jeg følte meg veldig dårlig etter kampen med kjæresten min.” 
Forfatteren kan si hva han eller hun tror som foregår inne i hodet til de andre karakterene, og kan derfor gjette det, men det kan bare gjøres fra hovedpersonens perspektiv. Så du kan skrive: «Stefanie følte seg forferdelig, men hun trodde hun kunne lese fra ansiktet til Karel at han hadde det minst like dårlig, eller kanskje enda verre.” Men ikke: «Stefanie følte seg forferdelig, men hun visste ikke at Karel hadde det enda verre.” 
Så skriv heller: «Stefanie så fra vinduet hvordan Karel kom gående til huset hennes og ringte på.” Og ikke: «Så snart Stefanie kom ut av rommet sitt, trakk Karel et lettelsens sukk.” 
Det er ikke meningen med dette perspektivet at flere perspektiver diskuteres innenfor ett og samme fragment. Først når en karakters perspektiv er ferdig, kan en annen karakters perspektiv begynne. Det er ikke meningen at man bruker to ulike perspektiver samtidig innenfor en og samme fortellerramme. Så unngå setninger som: «Kevin var dypt forelsket i Felicia fra det øyeblikket han møtte henne, mens Felicia ikke var sikker på at hun kunne stole på Kevin.” 
Et godt tidspunkt for å bytte perspektiv i en roman er for eksempel ved begynnelsen av et nytt kapittel eller etter en blank linje i et bestemt kapittel. Videre er det meningen at du som forfatter angir i begynnelsen av kapittelet eller i begynnelsen av avsnittet hvilke av tegnene du skal følge, gjerne umiddelbart i første setning. Hvis du ikke gjør det, risikerer du at leseren må anstrenge seg for mye for å gjette hvem som blir fulgt nå. Så skriv heller: «Felicia likte ikke å innrømme det, men rosene Kevin la igjen på dørstokken hennes var en hyggelig overraskelse.” I stedet for: "Rosene som ble igjen ved døren virket som en fin gest".” 
For eksempel, hvis Kevin måtte snakke med Felicias beste venn om hvordan Felicia følte for ham, kunne Felicia selv umulig ha visst hva som ble sagt med mindre hun hadde vært til stede på den samtalen eller hadde hørt fra Kevin eller vennen hennes om det. har hørt. 
Se for deg at du er usynlig, og ser handlingene og samtalene til karakterene i historien din fra sidelinjen. Du er ikke allvitende, så du kan ikke få tilgang til tankene og følelsene til alle karakterene. Du har bare tilgang til handlingene deres. Så skriv heller: «Etter timen løp Graham raskt ut av rommet til hybelrommet sitt.” I stedet for: «Etter timen løp Graham ut av rommet og skyndte seg tilbake til hybelrommet sitt. Høgskolen hadde gjort ham så sint at han følte at han kunne slå den første personen han møtte i ansiktet.” 
Så skriv heller: «Da ingen så på henne lenger, begynte Isabel å gråte.” I stedet for: «Isabel var for stolt til å gråte foran alle, men hun druknet i hjertesorg og så snart hun var alene brast hun i gråt.” 
La leseren trekke sine egne konklusjoner. Presenter karakterens handlinger uten å analysere disse handlingene eller forklare hvordan leseren bør tolke disse handlingene. Så skriv heller: «Jolanda så seg over skulderen tre ganger før hun satte seg.” I stedet for: «Det kan virke litt rart, men Jolanda ser seg først over skulderen tre ganger før hun setter seg ned. Vi kan utlede av denne tvangshandlingen at hun er paranoid.” ">
Skriv i tredje person
Innhold
Når du skriver visse typer tekst, er det bedre å velge perspektivet til den tredje personen (han/hun) og ikke perspektivet til den første (jeg/vi) eller andre (deg/du) personen. Du kan øve på dette. Hvis du for eksempel skriver en forretnings-, akademisk eller vitenskapelig tekst, er det best å unngå subjektive personlige pronomen som "jeg" eller "du". Å skrive i tredje person innenfor en kreativ kontekst kan gjøres på ulike måter.Hvis du for eksempel skriver en roman, kan du som forfatter velge det allvitende fortellerperspektivet, det personlige perspektivet eller det skiftende perspektivet, men du kan også skrive objektivt i tredje person, og fortelle historien fra de mange karakterenes perspektiv. samtidig. Nedenfor kan du lese nøyaktig hva dette betyr, og hvordan du velger det perspektivet som passer best til teksten du skriver.
Trinn
Metode 1 av 5: Skriving i tredje person for akademiske formål
1. Når du skriver noe for akademiske formål, bruk alltid tredjeperson. I formell skriving, som forskningsrapporter og meningsartikler, er det alltid best å bruke tredjeperson. Å skrive i tredje person gir en mer objektiv og mindre personlig skrivestil. Hvis en tekst er skrevet i en objektiv stil innenfor en akademisk eller forretningsmessig kontekst, vil forfatteren fremstå som mindre partisk og derfor mer troverdig.
- Å skrive i tredje person bidrar til å sikre at teksten forblir fokusert på fakta og argumenter som presenteres, og ikke på forfatterens personlige mening.
2. Bruk riktige personlige pronomen. Den tredje personen refererer til personer som er "utenfor".Du kan enten skrive om personer du nevner ved navn, eller du kan bruke personlige pronomen i tredje person.
3. Ikke bruk personlige pronomen i første person. Den første personen refererer til synspunktet og meningen til forfatteren selv. Dette perspektivet gjør ting for personlig og lar for mye mening skinne gjennom. Det er derfor bedre å unngå førsteperson i akademiske tekster så mye som mulig.
4. Ikke bruk personlige pronomen i andre person. Ved å bruke personlige pronomen i andre person henvender du deg direkte til leseren og vurderer så å si hans eller hennes synspunkt. Dette perspektivet gir inntrykk av at skribenten kjenner leseren bedre enn det som er ønskelig på et akademisk nivå, fordi du som skribent på denne måten snakker direkte til leseren, akkurat som om du kjenner ham eller henne. Det er derfor bedre å aldri bruke andreperson i en akademisk tekst.
5. Snakk om temaet i generelle termer. Noen ganger trenger en forfatter å referere til en person eller mennesker generelt. Med andre ord kan det hende at en forfatter vil si noe generelt til eller om noen eller flere personer. Da er det ofte fristende å bruke det personlige pronomenet «du» i andreperson. I et slikt tilfelle er det bedre å bruke et ubestemt personlig pronomen i tredje person.
6. Vær forsiktig når du bruker personlige pronomen i entall og flertall. Noen ganger bytter forfattere ved et uhell til et flertallspronomen når emnet faktisk er entall.
Metode 2 av 5: Kreativ skriving fra den allvitende fortellerens perspektiv
1. Skap varierende perspektiv mellom de ulike karakterene. Hvis du skriver i tredje person med forskjellige perspektiver, hopper fortelleren fra person til person og følger ikke tankene, ordene og handlingene til en bestemt karakter. Fortelleren vet alt om hver karakter og verden rundt dem. Som historieforteller lar dette perspektivet deg velge hvilke tanker, følelser og handlinger du vil avsløre og hvilke du vil holde for deg selv.
- For eksempel kan det være fire hovedpersoner i en historie: Willem, Bob, Erika og Samanta. Så er det meningen at tankene og handlingene til hver av karakterene i forskjellige øyeblikk i historien beskrives. Noen ganger tas disse ulike tankene opp innenfor ett og samme kapittel eller innenfor ett og samme fragment av den fortalte historien.
- Det ser vi for eksempel i følgende utdrag: «Willem trodde Erika løy, men han ville likevel tro at hun hadde en god grunn til det. Samanta på sin side trodde at Erika løy og var sjalu fordi Ton fortsatt tenkte positivt om den andre jenta.”
2. Gi all informasjon du ønsker. Når en historie er skrevet fra perspektivet til en allvitende forteller, er historien som fortelles ikke begrenset til tankene og følelsene til karakterene i historien. Den allvitende fortellerperspektivet lar forfatteren avsløre ikke bare tankene og følelsene til karakterene, men også deler av fortiden og fremtiden i historien. Ved å bruke dette perspektivet kan skribenten også uttrykke sin egen mening eller moralske dømmekraft, eller for eksempel beskrive scener som kun handler om naturen eller om dyr, og hvor karakterene selv ikke dukker opp.
3. Unngå å bruke personlige pronomen i første og andre person. Prøv å bruke førstepersonspronomen, for eksempel "jeg" og "vi", bare innenfor aktiv dialog. Det samme gjelder personlige pronomen i andre person, for eksempel "du" eller "du".”
Metode 3 av 5: Skriving fra personalperspektivet
1. Bestem hvilken karakter du skal følge. Når du skriver en historie fra et personlig perspektiv, har du som forfatter ubegrenset tilgang til handlingene, tankene, følelsene og overbevisningene til en bestemt karakter. Som forfatter lar dette perspektivet deg tenke og handle direkte med karakteren, som det var, eller du kan velge å holde deg mer i bakgrunnen og innta en mer nøytral posisjon.
- Forfatteren i dette tilfellet vet ingenting om tankene og følelsene til de andre karakterene gjennom historien. Innenfor dette spesifikke narrative perspektivet bør det ikke være noen endring av perspektiv mellom de ulike karakterene.
2. Beskriv handlingene og tankene til karakteren utenfra. Innenfor dette perspektivet er oppmerksomheten fokusert på én karakter, men forfatteren er fortsatt ment å nærme seg den karakteren som en selvstendig enhet. Mens han følger tankene, følelsene og den interne dialogen til karakteren, bør forfatteren fortsatt bruke den tredje personen i dette tilfellet.
3. Konsentrer deg om handlingene og ordene til de andre karakterene, men ikke på tankene eller følelsene deres. Når du bruker dette perspektivet som forfatter, begrenser du deg liksom til hovedpersonens tanker og følelser, men du kan beskrive de andre karakterene uten at hovedpersonen merker det. Fortelleren kan gjøre alt hovedpersonen ikke kan; han eller hun kan bare ikke lese tankene til de andre karakterene.
4. Ikke avslør ting hovedpersonen din ikke kan vite. Fortelleren kan holde seg i bakgrunnen og beskrive omstendighetene de andre karakterene er i, men det kan bare handle om ting du kan se fra hovedpersonens perspektiv. Ikke bytt fra en karakter til en annen innenfor samme scene. Forfatteren kan bare si noe om de andre karakterenes ytre handlinger hvis hovedpersonen også er tilstede og observerer handlingene selv.
Metode 4 av 5: Å skrive fra et annet perspektiv
1. Hopp fra en karakter til en annen. Hvis du skriver fra et annet perspektiv, kan du vekselvis fortelle historien fra tankene og perspektivene til en rekke forskjellige hovedkarakterer, som bytter på å stå i sentrum. Du bruker hvert av perspektivene til å avsløre de forskjellige detaljene og la historien utvikle seg.
- Begrenser antall karakterer i historien din. Prøv å unngå å ha for mange karakterer i historien din uten egentlig å ha en hensikt. For mange tegn kan være forvirrende for leseren. Hvis alt er bra, har hver karakter et spesifikt mål og derfor har hver karakter et bevisst valgt perspektiv. Spør deg selv hva hver av karakterene bidrar med til historien.
- For eksempel, i en romantisk historie, der de to hovedpersonene Kevin og Felicia følges, kan forfatteren velge å avsløre tankene til hver spesifikke karakter på forskjellige punkter i historien.
- Det kan være at en av karakterene får mer oppmerksomhet enn den andre, men alle hovedpersonene du følger må være i sentrum av historien på et tidspunkt.
2. Fokuser alltid på tankene og perspektivet til ikke mer enn én karakter om gangen. Selv om historien fortelles fra ulike karakterers synspunkter, må du som forfatter sørge for at ikke mer enn én karakter er sentral om gangen.
3. Prøv å blande de forskjellige perspektivene jevnt. Som forfatter har du friheten til å veksle mellom perspektivene til de forskjellige karakterene, men hvis du bytter perspektiv på for vilkårlig måte, vil historien din bli forvirrende.
4. Sørg for at du forstår hvem som vet hva. Det faktum at leseren har tilgang til informasjon fra flere karakterers perspektiv betyr ikke at disse karakterene kan få tilgang til informasjonen på samme måte. Enkelte karakterer kan umulig vite hva de andre karakterene vet.
Metode 5 av 5: Å skrive objektivt i tredje person
1. Med dette perspektivet følger du flere karakterer i historien samtidig. Hvis du velger å skrive objektivt i tredje person, kan du som forfatter samtidig følge og beskrive handlingene og ordene til enhver karakter når som helst og hvor som helst i historien.
- Så du trenger ikke begrense deg til en enkelt hovedperson med dette perspektivet. Som forfatter kan du bytte perspektiv mellom karakterene og du kan følge de forskjellige karakterene i historien så mange ganger du vil.
- I de narrative delene er det imidlertid bedre å unngå personlige pronomen i første og andre person, som for eksempel "jeg" og "du". Bruk kun første og andre person i dialogskjemaet.
2.Ikke prøv å gå direkte inn i hodet til en karakter. En allvitende forteller kjenner alle karakterenes tanker, men en objektiv forteller kan ikke lese tankene deres.
3.Vis det, men ikke fortell. Mens du som forfatter ikke kan dele en karakters indre tanker med leseren fra perspektivet til den objektive tredjepersonen, kan du kommentere karakterene som en outsider og komme med kommentarer som antyder hva de indre tankene kan være. Bare beskriv hva som skjer. I stedet for å fortelle leseren at en karakter er sint, beskriv ansiktsuttrykket, hans eller hennes kroppsspråk og lyden av stemmen hans, for å vise at han eller hun er sint.
4.Ikke prøv å legge til dine egne tanker. Når du bruker den objektive tredjepersonen som forfatter, spiller du rollen som en reporter, ikke som en kommentator.
Artikler om emnet "Skriv i tredje person"
Оцените, пожалуйста статью
Populær
